Bålprat #3: Helene hadde anoreksi. Villmarksterapi hjalp henne å bli frisk
Espen og Helene har fyrt bål i Bymarka i Trondheim. De har ikke sett hverandre på seks år, da Helene var med på Wildscape-programmet.
- Jeg hadde anorexia nervosa og hadde vært inn på sykehus i mange år. Jeg begynte å bli motivert til å bli frisk, men trengte et spark bak. Miljøet jeg var i, gjorde det ikke enkelt å bryte tankemønsteret mitt. Derfor ville jeg være med på tur, forteller Helene.
Helene var veldig tynn. Anorexia nervosa er den alvorligste formen for anoreksi.
- Før du skulle værer med på tur, så måtte jeg spørre legene om du kunne dø om du ikke spiste på tur. Svaret var at du hadde lagt på deg såpass at det kom til å gå bra. Da sa jeg ja til å ha deg med, sier Espen.
Espen var nysgjerrig på hvordan vrangforestillingen rundt mat hadde oppstått, og om han kunne gjøre noe med det.
Se bålpraten, eller les videre om møtet under filmen.
- Jeg skjønte jeg hadde kastet bort mye tid på å være dårlig
- Da jeg først møtte deg, var foreldrene dine spente, og du var en tredjedel av det du er nå. Du hadde en idé om at du ville ha det bedre og at du skulle komme deg utav det, husker jeg.
Hvordan hjalp turen deg å nå målet?
- På sykehus var det veldig mye fokus på det å være syk, noe som gjorde det vanskeligere å bli frisk. Det var det å være syk jeg var vant med, det var det folkene rundt meg var vant med. Og det var slik jeg ble behandlet. På tur mistet jeg kontrollen på en annen måte.
Helene fortsetter:
- Jeg mistet tilgangen på telefon og speil, og den kontrollen jeg hadde på å gjøre meg dårligere. Jeg fikk tilbake kontrollen som det å kjenne på når jeg er sulten, og få lov til å gå tur og bestemme selv hva jeg ville være med på og ikke – uten å bli holdt tilbake.
På turen var også to andre jenter og to gutter med, og de hadde helt andre problemer.
- Jeg sa at det ikke kom til å være så mye rom til deg og spisinga. Vi var på tur, og turen skulle gå sin gang; vi skulle lage bål, forflytte oss, lage leir og vi skulle spise. Det å ha en tvangsmessig tilnærming til mat på tur, er vanskelig, sier Espen.
Espen og Helene møttes i går for første gang på seks år. Helene hadde med seg dagboka fra turen. Der står det mye om mat, men det står også mye om det andre som skjedde.
Hvordan begynte du å tenke annerledes ved å være ute i naturen?
- Jeg hadde allerede tenkt på at jeg hadde lyst til å bli frisk, men ikke turt. På tur begynte jeg å tenke over hvorfor jeg var så sinnsykt opptatt av at jeg måtte være den tynneste. Ingen brydde seg om det på tur. Hjemme sammenlignet jeg meg selv med bilder på Instagram, noe som gjorde det verre. På tur begynte jeg å se at det er ting som er viktigere. Jeg skjønte jeg hadde kastet bort mye tid på å være dårlig – med flere år innlagt på sykehus, og kun brukt hjernen min på å stresse over mat og utseendet, forteller Helene og fortsetter;
- På tur begynte jeg å tenke over at jeg hadde lyst til å være med på yoga, være med på bekkevandring. Jeg tenkte at jeg har lyst til å få til ting; gå skole, studere – tenke på andre ting enn mat.
Kontroll på å ikke ha kontroll
Det handler mye om kontroll. På tur mistet Helene mye av kontrollen.
Hva gjorde at det var vanskelig å ha kontroll på tur?
- Det var jo litt deg, da, smiler Helene til Espen. Og så var det også det at på sykehus så hadde vi lister – vi visste akkurat når vi skulle spise, og hva vi skulle spise. Du ville ikke fortelle meg når eller hva vi skulle spise på tur. Jeg visste ikke hvor mye jeg skulle spise, eller når det neste måltidet var. I starten var det ekkelt, men etter hvert var det godt også, for jeg brukte ikke hele dagen på å grue meg til et klokkeslett hvor jeg visste jeg skulle spise.
- Det blir mat, men vi vet ikke når, og vi er heller ikke så opptatt av hva. I det ligger det å kunne håndtere usikkerheter. Man får en slags kontroll på å ikke ha kontroll, forklarer Espen.
- Jeg trenger ikke være fange av mitt eget hode
Helene lå alene i telt. Det var Espen imponert over.
- Du sa du frøys fordi du var så tynn.
- Ja, på grunn av fettprosenten. Det plaget meg, og jeg var sjalu på resten som ikke var så kalde som meg.
Hvordan har det hjulpet deg?
- Det har hjulpet meg på å slippe tvangstanker. Jeg startet å tenke at det går an å tenke annerledes. Jeg trenger ikke være en fange av mitt eget hode. Det er jeg som bestemmer alt jeg gjør, så jeg kunne tenke at jeg ikke trenger å ha anoreksi.
- Jeg er veldig glad for at du fant ut at du ikke trengte å ha anoreksi, understreker Espen, og spør:
- Du snakket også om en del ting du ville gjøre, har du gjort det?
- Ja, nå går jeg medisin grunnfag i Oslo. Jeg jobber og trener, og det er noe jeg ikke hadde lov til før, men som jeg har blitt veldig glad i.
Helene har også kjæreste.
- En tur er ikke bare en tur. Det er starten på en reise. Kan vi si det, og kan det hjelpe andre, spør Espen.
- Ja, absolutt. Det var ingen som trodde at jeg kunne bli frisk. Vi hadde prøvd alt, og folk begynte å gi opp. Jeg tenker dette er noe som kan hjelpe andre også.
Takk for praten, Helene! Du er rå!
Hvorfor virker villmarksterapi?
Det er det mange grunner til. Les saken “Hvordan kan 9 dager på tur endre et liv?”.
Trenger dere hjelp, eller er du nysgjerrig på villmarksterapi?
Send en melding, ring oss på 48 03 90 00 eller ta e-læringskurs i villmarksterapi.
Jo flere vi er som driver med villmarksterapi eller henter inspirasjon fra metoden vi bruker, jo flere ungdommer kan vi hjelpe.