Prøvde alt av narkotika

Klarte nesten ikke å leve

Etter angsten kom depresjonen, etter depresjonen kom en apatisk tilstand.

Jeg måtte til slutt sniffe et par linjer amfetamin bare for å orke å dusje. I speilet så jeg en jeg hatet. Jeg mistet all kontakt med familie og gamle venner, og hatet mot meg selv ble rettet mot min far og mor ofte. "Rehab" eller avrusning var uaktuelt, jeg ville ikke bli lagt inn på noen klinisk institusjon. 

Jeg VILLE jo ut av dette, dette var jo ikke å leve.

Av en aller annen grunn gikk jeg ikke "til angrep" da mine foreldre foreslo Norsk Mestring. Det var noe ved det som gjorde at jeg følte et håp. Noen dager før avreise til Røros husker jeg at stod jeg opp om morgenen etter et par timer søvn og tenkte på om jeg noen gang ville føle glede igjen uten noen pille.

Programmet som forandret alt

Turkamerat eller villmarksterapaut, det er noe man glemmer av når man er en gjeng sammen ute rundt middagsbordet eller på vandring gjennom rå, norsk natur. Turen forandret meg konstant uten at jeg klarer å sette fingeren på hvordan. Den fantastiske naturen hvor vi alle stammer fra, samtalene, måltidene, utfordringene. Det bare funket.  For hver natt minket timene jeg brukte på å sovne. Jeg begynte å føle igjen. Jeg smilte og lo uten å være påvirket av rusmidler. Jeg følte ekte spenning for første gang på sikkert et år da jeg skulle lage og tenne bål bare med flintstål og det jeg fant i naturen.

Nå er det 2 år siden jeg deltok i programmet, og jeg har omtrent vært i fast jobb siden. Jeg trener 5 dager i uka, er sosialt aktiv og strekker meg stadig etter nye mål. Neste mål er utdanning i Forsvaret. 

Anbefaler Norsk Mestring av hele mitt hjerte. De ser deg som menneske, ikke pasient. Dette funker, punktum. Norsk Mestring tente flammen i meg igjen, og flammen brenner sterkere enn den noen gang har gjort.

.