En tur kan gi en god opplevelse. Skal den inngå i et miljøterapeutisk arbeid, må vi også vite hvorfor vi går, hvordan vi møter ungdommen underveis, og hva vi gjør med erfaringen etterpå.
Ungdommen ble med ut. Dere fikk fyr på bålet, laget mat og kom tilbake uten de store konfliktene. Det kan være en verdifull dag i seg selv. Samtidig er det relevant å spørre: Hva lærte vi om ungdommen? Hva opplevde ungdommen selv? Er det noe her vi bør følge opp?
I Wildscape har vi arbeidet med ungdom og familier siden 2008. En sentral erfaring fra dette arbeidet er at turen må forstås som del av en større prosess. Naturen er arenaen. Hverdagen er målet.
Miljøterapi skjer i samspillet
Miljøterapi handler om hvordan relasjoner, aktiviteter og rammer brukes i et planlagt faglig arbeid. I barnevernsinstitusjoner beskriver Bufdir miljøterapi som grunnlaget for organiseringen av arbeidet, med sikte på et oppvekstmiljø som støtter barnets utvikling. Medvirkning står sentralt i rammeverket.
Det betyr at en aktivitet må ses i sammenheng med ungdommens behov, ønsker og hverdagen rundt. Den samme turen kan ha ulik betydning for forskjellige ungdommer. For én kan det være viktig å få være sammen med en voksen uten krav om å snakke. For en annen kan det handle om å ta ansvar for en oppgave eller våge å be om hjelp.
Naturen gir oss noe konkret å være sammen om. Vi skal finne veien, lage mat eller få leiren på plass. Hvordan vi voksne møter ungdommen i disse situasjonene, er en del av det faglige arbeidet.
Før aktiviteten: Hvem sitt mål er det?
Vi voksne kan ha gode grunner til å ønske en tur. Ungdommen kan ha helt andre tanker. Derfor må vi undersøke hva deltakelsen innebærer for den vi ønsker å ha med.
Hva har ungdommen lyst til? Hva er vanskelig eller uoversiktlig? Er planen forståelig? Finnes det reelle valg om aktivitet, lengde, pauser eller hvem som er med?
En plan bør romme både hensikten med aktiviteten og de praktiske forutsetningene: bemanning, utstyr, vær, risiko og muligheten til å tilpasse eller avslutte. Naturbasert arbeid krever at vi kjenner grensene for egen kompetanse og følger virksomhetens rutiner.
Underveis: Legg merke til det som faktisk skjer
Tenk deg denne situasjonen: En ungdom vil lage mat på bålet, men trekker seg når veden ikke tar fyr. Dette er et tenkt eksempel, ikke en deltakerhistorie.
Den voksne kan overta, forklare mer eller gi litt tid. Hvilket valg som er klokt, avhenger av ungdommen, relasjonen og situasjonen. Det interessante er å undersøke hva som skjer før vi bestemmer oss for hva det betyr.
Er ungdommen usikker på oppgaven? Er det ubehagelig å gjøre noe foran andre? Er vedkommende kald eller sliten? Kanskje er det den voksnes forventninger som gjør situasjonen vanskelig.
En liten justering kan være å gjøre oppgaven sammen, finne tørrere ved eller la ungdommen velge en annen oppgave. Poenget er ikke at alle skal lykkes med det samme. Vi må være oppmerksomme på hvordan vi gir støtte, rom og ansvar.
Bufdirs faglige anbefalinger trekker frem daglige relasjonsbyggende aktiviteter og uformelt samspill, blant annet matlaging og turer. Det er relevant også ute: Samværet trenger ikke fylles med spørsmål for å ha verdi.
Etterpå: La ungdommen sette ord på erfaringen
Det er lett å oppsummere turen med våre egne ord: «Du mestret jo dette!» Men ungdommen kan ha opplevd noe annet enn det vi la merke til.
Åpne spørsmål kan gi plass til ungdommens perspektiv: Hva var greit? Hva var vanskelig? Var det noe du fikk til på en annen måte enn du pleier? Hva gjorde vi voksne som hjalp, eller som ikke hjalp?
Ikke alle ønsker en samtale med en gang. Noen vil heller snakke senere eller mens dere gjør noe annet. Refleksjon bør tilpasses situasjonen og personen.
Hvis ungdommen selv beskriver en erfaring som viktig, kan dere undersøke hvor den kan få betydning videre. Det å be om hjelp ute betyr ikke automatisk at det blir lettere på skolen eller hjemme. Hva ligner? Hva er annerledes? Hvilken støtte trengs der?
Gjør oppfølgingen konkret
En erfaring blir lettere å følge opp når personalgruppen vet hva dere har avtalt. Hvem tar samtalen videre? Hva ønsker ungdommen å prøve? Når skal dere snakke om hvordan det gikk?
I Wildscape knytter vi arbeidet ute til forberedelser, familiearbeid og oppfølging. Du kan lese mer om denne sammenhengen i Wildscape-programmet. Perspektivene må alltid vurderes opp mot rammene og ansvaret i den tjenesten ungdommen møter.
Tre spørsmål til neste fagmøte
- Hva ønsket ungdommen selv å få ut av aktiviteten?
- Hva gjorde vi voksne som påvirket det som skjedde?
- Hva har vi avtalt å følge opp i hverdagen?
Bruk gjerne spørsmålene på en konkret, anonymisert situasjon. Målet er å forstå egne valg bedre og finne ut hva dere vil arbeide videre med sammen.
Vil dere fordype dere som personalgruppe?
Wildscape Masterclass er et nettkurs som viser hvordan vi kobler relasjon, motivasjon, aktivitet, refleksjon og oppfølging. Medarbeiderne får praksisfortellinger, faglige perspektiver og arbeidsdokumenter de kan bruke som utgangspunkt for refleksjon over eget arbeid.
Se Masterclass for virksomheter – kursplasser og samlet tilbud →
Masterclass er supplerende kompetanseutvikling. Kurset er ikke en formell terapeututdanning og erstatter ikke virksomhetens obligatoriske opplæring.
Ønsker dere å arbeide med egne situasjoner i en felles samling? Se Wildscapes fagdager og workshops for arbeid med ungdom.
For deg som vil lese videre, gir boken Villmarksterapi av Espen Holmgren innblikk i naturen, menneskemøtene og erfaringene bak Wildscapes arbeid.