En mors beretning

Jeg ønsker med dette å kaste lys over hvordan det oppleves å være i en håpløs situasjon, og hvordan dette manifesterer seg i hverdagen og familiedynamikken. Mine to barn, begge gutter, har sammensatte utfordringer. Selv om de på papiret har samme diagnoser, så kommer dette til uttrykk på totalt forskjellig måte. Som en direkte følge av dette har vi gjennom årenes løp (omtrent 12 år) vært involvert i de ulike delene av «systemet». Det innbefatter alle de ulike delene av hjelpeapparatet: BV, BUP, PPT, helsesøster, habiliteringen og fastlege. Det er ikke å legge skjul på at det tidvis har vært, og ennå kan være, svært krevende og belastende å stå i en slik omsorgssituasjon over tid. Dette gjelder ikke bare for meg som mor, men også søsken. Det påvirker hele samspillet i familien og det har også påvirket min evne til å klare å stå i jobb samtidig som jeg skal følge opp.

Ungdommen tar kontroll over familielivet

Barn med adferdsutfordringer tar i stor grad kontroll over familiens hverdagsliv, og det legger begrensninger som strekker seg langt forbi hva som kan forventes av barn i samme alder. Det førte til at jeg gikk i en konstant tilstand av utmattelse som følge av at kroppen er aktivert og i beredskap til enhver tid. Barnet har selvfølgelig perioder hvor ting fungerer bedre, men forutsigbarhet av slike episoder er umulig. Som mor til barn med adferdsutfordringer, har jeg gjentatte ganger kjent på kroppen hva frustrasjon og følelsen av utilstrekkelighet kan gjøre.

Kommer ikke til kjernen i problemet

En av mange utfordringer i vår verden har vært mangelen på oppriktig forståelse i møte med hjelpeapparatet. Jeg har opplevd å sitte igjen med følelsen av at situasjonen vi som familie befinner oss i, skyldes forhold i hjemmet. At barnets atferd muligens skyldes mangel på regler og utydelige grenser. Kanskje gir jeg han ikke nok mat? Riktig mat? Til rett tid? Eller kanskje det skyldes dårlige rutiner? Eller lite søvn? I møtet med hjelpeapparatet opplever jeg at saksbehandlere kan nikke og signalisere at de forstår, mens det ved neste korsvei blir tydelig for meg at den virkelige og oppriktige forståelsen er fraværende.

Listen er lang, og eksemplene er mange, på situasjoner som folk flest ikke klarer å forstå - langt mindre sette seg inn i. Gjennom årenes løp har vi prøvd ut ulike tiltak, alt fra milde tiltak slik som veiledning til midlertidig plassering på barnevernsinstitusjon når situasjonen har blitt for ille. Akkurat det er noe jeg ikke ønsker at noen skal måtte oppleve.

Barnevernet satte inn Wildscape i en fastlåst situasjon.

I ett av mange tverrfaglige møter fikk vi presentert opplegget til Wildscape som et mulig hjelpetiltak. Dette var første gangen vi hørte om at det fantes et slikt tilbud, og på mange måter kunne det virke litt utrolig. Vi hadde nylig blitt tildelt ny saksbehandler i barneverntjenesten som hadde kjennskap til, og erfaring med, programmet som Wildscape kunne tilby. På dette tidspunktet var jeg og barnet i det som kunne oppleves som en fastlåst situasjon. Barnet nektet å gå på skolen, nektet å møte krav og forventninger og var i opposisjon til det meste. Sinne og frustrasjon kom til uttrykk i form av materielle ødeleggelser av det som barnet hadde innenfor rekkevidde: TV, ipad, telefon, støvsuger, glass, fat osv. Den listen er lang, og det ble også dagene med opprydding og ettervirkningene av hendelsene.

Det som overrasket meg først (positivt), var hvor fort vi kunne komme i gang med dette tilbudet. Av erfaring vet jeg at å motta tilbud fra hjelpeapparatet ofte er tidkrevende og gjerne krever noen runder med henvisning og vurderinger for vi kommer i gang. I tillegg innebærer det møter/veiledning/behandling over lang tid. Noe har fungert, mens andre ting ikke har slått an. En annen faktor er at slike veiledninger fungerer en gitt tid, men utfordringene endrer seg, og det som fungerte en periode er hjelpeløst i neste.

Følte seg forstått

Jeg var litt skeptisk til lovnadene om suksessen bak Wildscape, men var villig til å prøve. Sånn har det vært hele veien – prøver nye tiltak og forslag i håp om at ting vil endre seg til det bedre. Akkurat slik som jeg har gjort tidligere så spilte jeg med åpne kort. For første gang opplevde jeg å bli møtt av folk som viste en forståelse for situasjonen som vi befant oss i. Det var ingen som dømte og det var takhøyde for å snakke om de tingene som var vanskelig. Det ble også satt ord på det som var for vanskelig for meg å si høyt.

Under en måned etter jeg for første gang hørte om tilbudet, så var barnet på tur med Wildscape. Jeg savnet litt mer informasjon i forkant av turen, og det skyldes at jeg befant meg i det som var en ny og usikker situasjon for min del. Jeg hadde akkurat overlatt ansvaret for barnet i hendene på noen andre – i 9 dager. Dette var mennesker jeg visste var dyktige og som jeg tenkte ville være i stand til å håndtere det som de fikk kastet i fanget. Frykten og usikkerheten min var todelt. En del av frykten min bunnet i at barnet skulle glimte til og vise seg fra sin beste side… Det er jo gjerne det vi som foreldre vil at barna skal gjøre til enhver tid, men hvis barnet gjorde det denne gangen så forstod jeg ikke hvordan vi skulle få hjelp. Hvordan ville det ha blitt tolket? Hva ville folk ha trodd? Ville det ha vært en endelig bekreftelse på at årsaken til utagering og atferd skyldes forhold hjemme? Den andre delen av frykten min hang sammen med at jeg ikke visste utfallet av en slik tur. Hva ville skje når barnet kom hjem? Ville jeg få en økning av atferd fordi barnet følte seg overlatt til andre? «Tvunget» på tur? Ville det oppleves som positivt eller negativt?

Mestring på tur og endring i adferd til tross for utfordringer

Tragisk nok ble jeg lettet når jeg hørte at barnet hadde «tippet over» på tur. For meg betydde det at andre også fikk se den siden av barnet som vi ser hjemme. At jeg fikk en bekreftelse på at atferden var reell og at det igjen betydde at det var noe konkret å jobbe med. Endelig var det noen som så utfordringen og som anerkjente problemet. Det ga nytt håp. Etter 9 dager på tur så fikk jeg hjem et barn som underveis hadde fått kjent på en enorm mestringsfølelse. Han hadde presset seg gjennom 9 dager ute på vinteren – og hadde klart det. Fantastisk! Det var ingen sinne eller aggresjon knyttet til frustrasjon fordi barnet ble sendt på tur. Derimot kunne barnet fortelle om en positiv tur. Barnet hadde fått mange opplevelser og nye erfaringer underveis. Selv om barnet underveis uttrykte ønske om å komme hjem, så er jeg glad for at jeg i samråd med Wildscape besluttet at tiltaket skulle gjennomføres. Ved å avbryte halvveis gjennom programmet ser jeg for meg at både jeg og barnet ville opplevd en følelse av at vi mislyktes – hver på sin måte. Men denne gangen ble det motsatt! Etter at barnet kom hjem, har vi ikke hatt en eneste episode med knusing og/eller ramponering av gjenstander i hjemmet. Aggresjonsnivået har blitt betraktelig redusert. Vi har fortsatt tidvis utfordring med språkbruk, men det er lettere å håndtere i hverdagen. Utbruddene kommer ikke like ofte som tidligere. Oppmøtet på skolen har blitt bedre, og fraværet er mye mindre enn tidligere.

Det er vanskelig for meg å svare på hvorfor jeg tror at atferden er endret etter oppholdet på Wildscape. Jeg vil prøve å unngå spekulasjoner eller vill gjetning ...

En ungdom med større innsikt i seg selv.

Jeg tror barnet fikk en ny forståelse for hvorfor, og i hvilke situasjoner, atferden kommer til uttrykk. At barnet kunne øve seg på å kjenne igjen reaksjonene i kroppen – hva som skjer! At negativ atferd skyldes barnets mangel på ord, og at barnet har lært seg en uhensiktsmessig måte å uttrykke overveldende følelser på. Når følelsene blir for sterke så kommer det til uttrykk i form negativ atferd.

Jeg tror barnet har fått en bedre forståelse for sin rolle i samspillet, og hvordan barnets reaksjoner kan påvirke dynamikken i familien og i samspill med andre. Barnet har i større grad fått forståelse for at barnet selv må ta ansvar for sine handler og dermed blitt mer ansvarliggjort.

Jeg har troen på at forklaringer har mer kraft når det kommer fra andre, enn gitt fra meg. Og at disse forklaringene har blitt gitt i situasjoner som de ansatte hos Wildscape har vært vitne til eller vært en del av, mens de var på tur. Jeg har tro på den direkte veiledningen gitt i konkrete situasjoner som er forståelig for barnet.

Et tilbud til alle

Jeg tenker at et slikt tilbud absolutt er å anbefale til alle, men skjønner at det aldri kommer til å skje. Men det bør absolutt være et tilbud for alle foreldre som opplever å befinne seg i situasjoner som virker overveldende og uhåndterlig. Dette er gjerne situasjoner som vi har stått i over lang tid, og gode løsninger kan virke umulig.

Terskelen for å be andre om hjelp fordi du har vanskelig med å forholde deg til ditt eget barn er H Ø Y !!! Det er vanskelig å utlevere privatlivet, og innrømme for andre det du føler du har feilet på. Betyr ikke at vi har feilet, men det er følelsen mange av oss sitter med. Jeg håper at foreldre som har turt å ta det skrittet og be om hjelp, får den hjelpen raskt! For når de først har kommet til det punktet (å det er først etter å ha gått MANGE runder med seg selv), så er det viktig at de blir møtt med forståelse og tatt på alvor. Jo tidligere det er mulig å få hjelp til det som er vanskelig, jo bedre vil det bli i lengden.

Jeg for min del vil anbefale å komme i gang så tidlig som mulig, og ikke vente på at ting går over eller blir bedre av seg selv. Selvfølgelig kan det skje at ting blir bedre av seg selv, men før man vet ordet av det så har årene gått og man opplever å befinne seg i en situasjon som er langt mer krevende. I tillegg så er det også slik at med alderen så kommer også ansvaret. Jo eldre ungdommene blir, jo større kan konsekvensene bli.